Stort behov for oppgradering av sikkerhetsbristene på fylkesveiene

Totalt utgjør det offentlige veinettet 95 000 km i 2019. Av dette utgjorde fylkes- riks- og europaveiene 55 000 km, mens de resterende 40 000 km tilhørte det kommunale veinettet. I tillegg til dette kommer det private veinettet som i lengde måler omtrent likt som det offentlige veinettet. (15.03.2021)

Av fylkes, riks- og europaveiene er det fylkesveiene som har det største nettet med 27 400 km sekundære fylkesveier og 17 300 km primære fylkesveier. Riksveiene utgjør 3 500 km og europaveiene 7 100 km. Ofte skiller vi mellom primære fylkesveier som i større grad er har trekk som hovedveier med viktig transportfunksjon mellom og i fylker, og sekundære fylkesveier som hovedsakelig har en lokal funksjon. Det primære fylkesveinettet består i hovedsak av riksveinettet som ble overført til fylkeskommunene gjennom forvaltningsreformen i 2010, hvor 17 200 km ble omklassifisert fra riksvei til fylkesvei.

Store utfordringer med etterslep

Vi har en stor utfordring med etterslepet på våre fylkesveier, over hele landet, sier Geirr Tangstad-Holdal, daglig leder i Trafikksikkerhetsforeningen.

– Jeg etterlyser et sterkere engasjement fra våre ansvarlige fylkespolitikerne til å få en oversikt over det totale etterslepet, prioritere sikkerheten høyere opp når fylkesbudsjettene skal vedtas og om det trenges økte rammeoverføringer via statsbudsjettene til å sikret disse veiene raskere. Det er ikke blitt gjort en samlet kartlegging av tilstand og etterslep på fylkesveinettet siden 2012.

TSF ønsker en statlig belønningsordning

– Vi i Trafikksikkerhetsforeningen mener at det er på tide med et eget program for å få en samlet tilstand over fylkesveinettet i hele landet, samt en plan for hvordan dette skal løses, fortsetter Tangstad-Holdal. Et forslag er at staten bevilger penger på samme måte som i belønningsordningen for storbyavtalene, der staten tar 50% av regningen.– Dette ville betydd at det ville være rom og mulighet for et betydelig ekstraløft i vedlikeholdet av våre fylkesveier.

Finansiering

I Nasjonal transportplan 2018-2029 var det foreslått satt av om lag 66,4 milliarder kroner til bymiljøavtaler, byvekstavtaler og Belønningsordningen.I byvekst-avtalene ønsket staten å bidra med belønningsmidler og midler til kollektiv-, sykkel- og gangetiltak langs riksveg, statlig delfinansiering av store kollektivprosjekter i de fire største byområdene (50/50-ordningen) og stasjons- og knutepunktsutvikling langs jernbanen der det er aktuelt.

Belønningsavtale – storbyavtalene

Belønningsordningen til storby-avtalene er en incentivordning som skal bidra til å nå nullvekstmålet. Ordningen skal stimulere til bedre framkommelighet, miljø og helse i storbyområdene ved å dempe veksten i personbiltransport og øke antallet kollektivreiser på bekostning av reiser med personbil. Belønningsavtalene skal legge til rette for en markert endring i transportutviklingen i det aktuelle byområdet.Det er Stortinget som i statsbudsjettet fastsetter den årlige totale bevilgningsrammen for tildelinger fra Belønningsordningen. For flerårige avtaler forutsetter man at Stortinget vedtar utbetaling i de årlige statsbudsjettene i avtaleperioden. Belønningsmidlene utbetales fra Samferdselsdepartementet.

Dobbel så stor ulykkesrisiko på fylkesveiene

For alvorlige ulykker er ulykkesrisikoen på fylkesveier om lag det dobbelte av ulykkesrisikoen på europaveier, mens ulykkesrisikoen på riksveier ligger 50 pst. over europaveiene. Vi har i dag en forholdsvis god fremdrift på å kartlegge etterslepet og å sikre våre europa- og riksveier. Der har blant annet Statens vegvesen gjort en god jobb. Kvaliteten på det norske veinettet er forbedret siden 2014, selv om det fortsatt er mange veistrekninger med lav standard. Riks- og europaveienettet er bedre enn fylkesveinettet, og forskjellene øker viser en fersk rapport fra Vista Analyse.Mens det brukes 500.000 kroner per kilometer riks- og europavei per år, er forbruket på fylkesveiene gjennomsnittlig 200.000 kroner per år. Det er store variasjoner mellom fylkene, med høyest drift- og vedlikeholdskostnader i vestlandsfylkene og Viken og lavest kostnader i Agder og Innlandet.