Et reddet liv skal også leves
Kronikk: Rehabiliteringsfeltet er viktigere enn noen gang. Flere pensjonister kommer til, og det blir forholdvis færre i arbeid. I tillegg er det mangel på helsepersonell – samtidig som vi redder langt flere etter alvorlig sykdom og skade. Men et reddet liv skal også leves. (26.01.2021)
Kronikk: Einar Magnus Strand, administrerende direktør ved Sunnaas sykehus
Kathi Sørvig, klinikksjef ved Sunnaas sykehus
Tove H. Skyer, forbundsleder i Norsk Ergoterapeutforbund
Gerty Lund, forbundsleder i Norsk Fysioterapeutforbund
HELSETJENESTENE MÅ derfor i større grad utløse ressursene i den enkelte. Da trengs det et nasjonalt løft for rehabilitering.
Marte (18) kommer til Sunnaas sykehus for rehabilitering etter en ryggmargsskade. Hun er lam fra brystet og ned. Petter (42) er innlagt i sykehuset etter et hjerneslag. Hans fysiske og kognitive tilstand er svekket. Ingen kan si hvor bra han kan bli. Begge pasientene har fått akutt behandling av høy kvalitet. Når det gjelder videre behandling og rehabilitering, er det stor usikkerhet om hva som vil møte dem.
IKKE PRIORITERT. Marte og Petter vil trenge tverrfaglig rehabilitering over lang tid for å mestre sine nye liv på en mest mulig selvstendig måte. Dette er målet for både den enkelte pasient, og for helseministeren. De forventer at kommunene har innsatsteam, nødvendig fagkompetanse og god koordinering.
Helse- og omsorgsdepartementets opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017 til 2019 skal nettopp bidra til at «kommunene settes i stand til å gi et godt tilbud i samsvar med befolkningens behov». Videre er det «et mål at kommunene på sikt skal overta oppgaver som i dag utføres i spesialisthelsetjenesten». Planen er under evaluering.
Foreløpige resultater viser ikke en styrking i tråd med målene. Statistikken fra blant andre Norsk pasientregister viser nedgang for pasienter som mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, og at færre pasienter får rehabilitering i kommunehelsetjenesten i 2018 versus 2016. Vi håper den endelige evalueringen viser en anne utvikling.
FAGLIG MISNØYE. Fagledere, som kommune-ergoterapeuter og -fysioterapeuter, er heller ikke fornøyd med kvaliteten.
Når det gjelder videre behandling og rehabilitering, er det stor usikkerhet om hva som vil møte pasientene som har fått akutt behandling av høy kvalitet på Sunnaas
På oppdrag fra Sunnaas sykehus gjennomførte Kantar i vinter en spørreundersøkelse om hvordan helseledere i kommunene oppfatter sitt tilbud om rehabilitering. Drøyt halvparten svarer at kvaliteten i «sin enhet» holder ønskelig nivå i «ganske stor» eller «stor grad». Dette betyr at snaut halvparten (45 prosent) svarer at de «i noen grad»/«i liten grad» opplever at rehabilitering i deres enhet holder ønskelig nivå.
Det er oppsiktsvekkende at en så stor andel av helselederne karakteriserer sitt tilbud på denne måten.
FÆRRE FÅR REHABILITERING. Helsedirektoratet har nylig utgitt rapporten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten 2015–2019.
Ikke overraskende viser den at færre pasienter mottar rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i 2019 enn i 2015. Videre viser den at færre får rehabilitering i sykehus, mens andelen av dem som får rehabilitering i private institusjoner, øker. Det er mye bra rehabilitering ved de private institusjonene, men en slik dreining kan medføre at rehabiliteringsmiljøene ved sykehusene svekkes. Dette påvirker muligheten for å få rehabiliteringskompetanse inn i akuttforløpet, noe som bidrar til å sikre gode forløp med kartlegging av rehabiliteringsbehov og overføring til riktig rehabilitering etter sykehusopphold. Vi trenger også sterke miljøer ved sykehusene for å sikre forskning og utdanning av blant andre legespesialister.
I FEIL RETNING. Helsedirektoratets rapport viser videre at det er stor variasjon i spesialisthelsetjenestens tilbud. I Helse Midt og i Helse Nord får henholdsvis 12,7 og 11,2 prosent per 1000 innbyggere slik rehabilitering, mens Helse Vest har en andel på 7,6. Forskjellene er enda større hvis utgangspunktet er hvert enkelt foretak. Foretaket med høyest andel behandlet 3,3 ganger så mange som foretaket med lavest rate.
Myndighetene har ambisjoner om å videreutvikle og styrke den ambulante rehabiliteringen, her forstått som poliklinisk behandling som skjer andre steder enn ved sykehuset. Dette er tydeliggjort i oppdragsbrevene til foretakene. Rapporten dokumenterer at «det trolig ikke har vært en økning i denne type aktivitet, snarere en nedgang».
For Marte og Petter betyr dette i klartekst at tilbudet om rehabilitering for å mestre egne liv er avhengig av hvor du bor. Utviklingen går i feil retning: Det ser ikke ut til at kommunenes tilbud blir utbygget ettersom færre pasienter får behandling i spesialisthelsetjenesten. Det betyr at rehabilitering er prioritert ned, til tross for alle gode intensjoner: Marte og Petter møter ikke likeverdige tjenester – eller pasientens helsetjeneste.
NASJONAL PLAN. Skiftende regjeringer har de siste tiårene ment at det er viktig å prioritere rehabilitering. Som følge av ny teknologi og medisinske fremskritt redder vi nå flere alvorlig syke og skadde, som for eksempel overlevere etter kreft, hjerneslag og ulykker. Dermed kommer mange til å ha behov for rehabilitering fremover, også overlevere etter covid-19.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har rehabilitering som en av sine fremste strategierfrem mot 2030. Vi ser ikke at norske myndigheter gir faget samme prioritet, og vi støtter derfor det ferske representantforslaget fra stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson med flere, om at:
- «Stortinget ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge ulikhetene i rehabiliteringstilbudet i kommuner og spesialisthelsetjenesten, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan leveres gode rehabiliteringstilbud basert på medvirkning fra brukere og pårørende, reduksjon av forskjellene i tilbudet, bruk av velferdsteknologi, samarbeid mellom primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og andre velferdsaktører, og sikring av likeverdige tjenester i hele landet».
- «Stortinget ber regjeringen etablere en langsiktig tilskuddsordning for kommuner som gjennom nyskapende utviklingsarbeid legger til rette for rehabiliteringstjenester der pasientens behov står i sentrum, og der pasienten får et løp der tilbud er tilpasset og tilrettelagt sine behov.»
Marte og Petter, og alle andre som trenger langvarig rehabilitering, fortjener at fagfeltet gis et skikkelig løft, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven